Du vet du har vært i Nepal en stund...

• når du skylder på "Nepali time" når du selv kommer for sent
• når du syns det er fryktelig dyrt å ta taxi (20-30 NOK) i forhold til buss
• når du syns det er festlig å se menn kledd i vester i sterke farger (gjerne rosa eller grønn) og med glitter i. Kathmandu har mye å komme med på motefronten!
• når det går en dag uten at vi spiser ris, og vi synes det er fryktelig merkelig.
• når du får invitasjon til et bryllup dagen før bryllupet til ei som du har møtt tre ganger tilsammen
• når du fryser selv om det er mellom 15-20 grader ute (skal sies at det er ganske kaldt inne!)
• når du kan spør folk på nepali om mer enn hvorvidt de liker frukt eller ikke 
• når du reagerer dersom teen ikke er søt nok (i Norge hadde jeg nesten aldri sukker i te eller kaffe...)
• når strømmen går og du lurer på hvor mange timer den vil være borte denne gangen
• når nakken og ansiktet ditt er så full av støv og skitt etter en dag, at bomullpadsene blir nesten svarte når du renser nakken og ansiktet på slutten av dagen
• når du ikke lenger tenker over at det er kyr i gatene
• ...eller hundene som bjeffer (dreper hverandre??) på kveldene
• ... eller at taxisjåførene vasker bilene sine i elva
• ... eller når du ser gutter og menn i alle aldre leie hverandre i hendene (det betyr ikke at de er homofile)
• når du ikke synes det er så rart at folk velger å skjære og ordne til fisk på bakken langs veien
• ... eller at de slakter dyr og tilbereder kjøtt i boder åpent ut mot gata
• ... og at du nesten er blitt vegetarianer på grunn av de to foregående punkt (samt at vi spiser mest vegetarmat siden det er enklest)
• når du forventer at folk klapper i nøyaktig den takten som passer dem best under allsang og at det sjelden er samstemt (sier jeg som i liten grad er musikalsk selv. Men sjarmerende er det)
• når du begynner å bli vant til særegne nepalske skrivemåter på engelske ord, som for eksemepel Wel Come
• når det kommer frostrøyk ut av munnen din når du står opp om morgenen
• når det er helt naturlig å ta med seg teppe/sjal på do, fordi det er så sinnsykt kaldt der
• når det stort sett er varmere ute enn inne, og man må ut for å få varmen i kroppen. 
• når du begynner å forstå mer av hva som blir sagt under bønn og taler (mangler fortsatt å forstå mesteparten, og mye blir tatt ut av sammenheng - men likefullt!)
• når du ikke lenger teller hvor mange som er i bussen
• når du må gjennom en relativt lang prosess for å hente pakke på postkontoret.
• når du spiser appelsiner som smaker klementiner for å få et hint av julestemning.

 Fryktelig kaldt inne =oppgaveskriving utendørs! Og hva gjør man vel når man ikke ser skjermen på grunn av lyset? Jo, man lager et telt.

Slik kan bomullspadsen se ut etter ansiktsrens på kvelden. Dette er altså ikke sminke, men støv og andre godsaker som befinner seg i lufta.

Litt av jobben vår på Serve Nepal er å sortere perler og lage system i alle de hundrevis  av de ulike typene. Sitter ofte med følelsen "Same, same, but different!"

Pakke fra Norge. Takk mamma! Og ikke minst, juleservietter er meget viktig.

Oppgaveskriving går en smule utover kostholdet vårt...

Håper dere har det bra hvor enn i verden dere er! Ha ei fortsatt god og velsigna adventstid.

Kjære Gud. Hjelp oss til å ha fokus på deg og våre medmennesker i denne ventetiden, og ikke la oss jage av alt som heter førjulsstress og materielle innkjøp. Hjelp oss til å rette blikket vårt til de som trenger vår tid, vår omsorg og vår hjelp.
Amen.

Where the streets have no name

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Beklager dette, håper dere bærer over med meg (for en utrolig rar ting å si egentlig...). Grunnen er vel egentlig at jeg sitter litt med følelsen av å ha kommet godt inn i hverdagslivet her, og jeg tenker ikke lenger over alt som er nytt og uvanlig i forhold til hva man finner i Norge. Dermed tenker jeg også at det umulig kan være interessant å skrive om noe av dette, og glemmer at det sitter folk andre plasser som gjerne kunne tenke seg litt oppdatering på livet i Nepal. 

Siden vi skal tilbringe det meste av tiden her i Kathmandu, dedikerer jeg dette innlegget til nettopp denne byen - Where the streets have no name.

For det finnes knapt gatenavn her. Tror faktisk ikke jeg har sett et eneste ett siden vi kom når jeg tenker meg om. Vi har hørt flere nepalesere sukke litt oppgitt mens de sier "There is no plan for the city", og da mener de at det ikke finnes noen form for byplanlegging. Tror nok dette stemmer. Vi ser nye byggeprosjekter hele tiden, og den vanlige ruta vi går fra leiligheten til hvor vi har språkundervisning forandres litt fra uke til uke. Folk bygger overalt, og jeg tviler på om det finnes noen med kontroll for alle nye byggeprosjekter og eksisterende hus og bygninger. Derfor er det også forståelig hvorfor det ikke finnes gatenavn - de er mange, uoversiktlige og nye dukker stadig opp. Det er heller ingen regulering på hvordan det er tillat å bygge. Eller det vil si, reguleringene finnes kanskje en plass men det later ikke til at folk bryr seg om dem. Mange av husene er bygget på effektive og sparsommelige måter, som vil si at de ikke er særlig solide eller isolerte. Det er en grunn til at vi fryser og pakker på oss ull, sjal og ullsokker når det er rundt 15 grader ute for å si det slik...

                   Byen uten verken gatenavn eller byplan.




For å finne fram når man skal en plass, gjelder det å vite navnet på det gjeldende området og deretter spørre seg frem eller bli guidet av noen som følger oss. Etter å ha vært her i snart to måneder, begynner vi heldigvis å bli bedre kjent og vi kommer oss dit vi skal stort sett uten problem.
Det å ta buss er forresten en utmerket måte å få litt kroppskontakt på, dersom man skulle få litt abstinenser på dette under et opphold i Kathmandu. I Nepal er det nemlig lite av sånt ellers. Man håndhilser svært sjelden på folk, og klemmer er vel nesten ikke-eksisterende med mindre man henger med utlendinger. Det virker derimot som at man bryter disse uskrevne reglene for kroppskontakt med det samme man går på en buss. Som sagt står man her som sild i tønne, og det er virkelig ikke fullt før det henger fire-fem på utsiden av bussen. Noen tidspunkt på dagen er heldigvis litt roligere enn andre, og da kan vi til og med være så heldig å få sitteplass. Luksus.

Slenger med et lite filmklipp fra en typisk buss i Kathmandu. Akkurat på denne bussen er det ikke så fullt som det pleier, men stilen er der like fullt!

En annen ting vi har lært oss hvordan fungerer her, er at det er tre ulike typer priser her. Disse er foreigner price, friend price og nepali price. Siden vi ikke liker å bli ansett som foreigners prøver vi i det minste å få til vennepris. Uaktuelt å betale mer enn nødvendig selv om vi er hvite. Trikset som gjelder da, er å sjarmere forhandlerne med det lille vi kan av nepali og godsnakke litt med dem. Gjerne iført kurta. Det funker tilfredsstillende ofte. Dette fungerer dessverre ikke når det står fastsatt foreigner price, som for eksempel i dyrehagen. Her måtte vi betale fem ganger så mye som våre nepalske venner selv om vi prøvde å få de til å forstå at vi følte oss som nepali folk på innsiden...

Det var det jeg ville si om vårt hjemsted, Kathmandu, for øyeblikket. Eller det vil si, vi bor vel strengt tatt i distriktet/byen Lalitpur og ikke i Kathmandu. Men disse byene er nå så sammensveiset at det går nesten for det samme.

Ellers kan jeg si at vi har det veldig bra, til tross for at det er lite her som antyder at vi allerede er i desember og adventstid. Ida og jeg har planer om å kanskje stikke på julestjerneslang her, bare for å få litt antydning til julestemning. Her står de nemlig i full blomst, noe som er riktig vakkert! Og apropos jul. Vi spurte sjefen vår om hvor vi kom til å være i julen, fordi han hadde antydet at vi kanskje skulle på en eller annen leir i Øst-Nepal rundt de tider. Svaret vi fikk var noe sånt som: "Det vet vel ikke jeg, det er over en måned til!"
Gotta love Nepali style!

Ønsker dere alle ei fin og velsigna adventstid!


"Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! "Matteus 5, 13-16

Arbeidet vårt

Endelig sitter jeg med følelsen av at vi er kommet igang med arbeidet vårt, så tenkte jeg skulle fortelle hvordan en uke ser ut for oss. Foreløpig har vi språkundervisning fire ganger i uka, så det tar litt tid. Etterhvert vil vi trappe ned og ha to ganger i uka isteden for, og da kan det være at programmet vårt endres litt. Begynner med søndag, siden det er første dag i uka her i Nepal.

Søndag: Vi har fri til ca tre-fire på ettermiddagen. Da beveger vi oss til English Service i Patalisadak Church. Her er det for det meste nepalesere, men gudstjenesten foregår på engelsk. Så da får vi både bli kjent med folka her, samtidig som vi selv får litt åndelig påfyll. Hurra!
Etter gudstjenesten og det de kaller "Tea Fellowship" (type kirkekaffe) går vi til  Lydia's house. Dette er et jentebokollektiv for kristne studenter som kommer fra utsiden av Kathmandudalen. Nå er det rundt 10 jenter som bor der, og de er i alder fra 15-26 år. Her har vi først bibelstudie i tillegg til andre aktiviteter vi måtte ønske. Deretter spiser vi middag sammen, og så er det bare å bruke tid med hverandre. Her skal vi overnatte hver søndag, så da får vi mulighet til å bli riktig godt kjent med hverandre. Det er kjempeflott!

Mandag: Her har vi hovedsaklig bare språkundervisning på programmet. Resten av dagen kan vi disponere selv, til for eksempel pensum og oppgaveskriving, og planlegging av bibelstudier og undervisning.

Tirsdag: Først er det språkundervisning. Deretter er det å jobbe på et senter som heter Serve Nepal. Dette er et tilbud for kvinner som tidligere har vært utsatt for trafficking (menneskehandel). Senteret hjelper disse kvinnene tilbake til en mer verdig hverdag ved å gi dem rehabilitering, opplæring og mulighet til å komme inn i arbeidslivet. Her vil vi nok hjelpe mest til med praktisk arbeid. Forrige gang vi var der, satt vi for eksempel å sorterte forskjellige perler som brukes til å lage smykker som de selger. Dette synes jeg er flott å være med på, det er virkelig et viktig arbeid! Vil dere lese mer om dette prosjektet kan dere klikke dere inn her.

Onsdag: Språkundervisning først. I firetiden drar vi til Tyrannu's Hall, som er tilsvarende Lydia's house, bare at her er det gutter som bor. Her er det vel 26 gutter om jeg ikke tar helt feil. Vanligvis spiller vi fotball før vi begynner med bibelstudiet. Og jeg som egentlig ikke liker så godt å spille fotball, synes dette er veldig kjekt å være med på. Dessuten er det en god måte å bli kjent med dem på. Så er det tid for lovsang (guttene synger fantastisk forresten! Det er vakkert å høre på rett og slett), bønn og bibelstudie. Det er veldig spennende å få dele liv og tro med folk på denne måten. Dessuten lærer vi mye, både når vi planlegger bibelstudiene og når vi hører andres tanker.

Torsdag: Stort sett samme som mandag

Fredag: Dette er dagen da vi jobber på Good Shepherd School. Dette er en kristen skole med rundt 150 elever, og det er et stort spenn i alder. Alt fra barnehagebarn til 15-16 åringer. Vi trodde vi skulle undervise hovedsaklig i engelsk, men det viste seg å være feil. I hvert fall nå i begynnelsen skal vi i hovedsak lære barna fra 1.-7. klasse kristne engelske sanger og bibelfortellinger. Kanskje får vi prøve oss som engelsklærere etterhvert.
Vi var der første gang nå på fredag, og forventet en litt rolig start. Det som derimot skjedde, var at tre av lærerne på skolen var syke så vi skulle ha timer hele skoledagen. Ida og jeg hadde ikke forberedt så veldig mye, så det vi hadde forberedt gikk fort unna gitt. Da vi var i klasse tre for eksempel, kunne de allerede de sangene vi hadde tenkt å lære dem. Vi hadde noen timer sammen og noen timer hver for oss. Jeg må innrømme at jeg ble en smule stressa og varm da jeg plutselig stod foran en gjeng med andreklassinger som hadde litt for mye energi. Første minuttene gikk fint, men etterhvert begynte noen av elevene å gå rundt i klasserommet, noen måtte på do, noen ville ha vann og noen ville virkelig ikke gå tilbake til plassen sin. De snakket i munnen på meg og på hverandre hele tiden.
Her gjelder det nok å være kreativ, og komme opp med så mange sanger og historier som mulig. Jeg gleder meg til å jobbe mer på skolen, tror det er en god utfordring.
Senere på kvelden er det også som regel noe som skjer, om det er enten Youth Fellowship i ei kirke i nærheten av oss (det er en slag datterkirke av Patalisadak Church) eller bibelgruppe til en av de ansatte i NBCBS.

Lørdag: Vi har stort sett dagen fri til det vi ønsker, men vi deltar på en nepali gudstjeneste. Foreløpig betyr det for oss å sitte på gulvet i to-tre timer uten å forstå så mye. Regner med at det kommer seg mer etterhvert. Likevel er det trivelig å være med på, og vi får bli kjent med folk. Dessuten synes folk at det er stas at vi er der.


Legger ved noen bilder av hverdagslivet vårt her i Kathmandu. Enjoy!

Momo på fat av blad.

Fin frokost! Lassi, roti og egg.

Dagens bilvask

Fullmåne over Kathmandu

Hurra! Vi kunne se Himalaya fra takterrassen vår!

Fin stil, Ida leser avisen.

Have a blessed week everyone!

Tihar og uka som har gått

Da vi kom til Nepal, var det ferietid på grunn av den hinduistiske festivalen Dashain. Den varte i omtrent to uker, så vi fikk en rolig og myk start her fordi vi ikke kunne begynne med arbeidet vårt. Forrige uke var vi klar for å endelig kunne begynne, men den gang ei. På fredag forrige uke fikk vi vite at hele staben i NBCBS skulle på leirer (camps) rundt om i Nepal, og de ville være vekke en ukes tid. Så da fikk vi beskjed om å fokusere på språkstudiene våre, slappe av og delta på noen av bibelgruppene. Hørtes ut som en grei plan syntes vi, og vi planla uka vår ut i fra dette. Likevel ble det ikke helt som planlagt, siden Dashain ble byttet ut med en annen festival , nemlig Tihar, som igjen vil si enda mer ferietid. Så siden de fleste av medlemmene av bibelgruppene dro hjem til landsbyene for anledningen, ble det ingen bibelgruppe på oss denne uken heller gitt. Til tross for dette har vi likevel hatt nok ei flott uke i Nepal, så dere får en liten oppsummering i bilder:

Pause i språktimen. Ida er misfornøyd med innholdet av 'American  style cookies'. Legg merke til den ene stakkarslige sjokoladebiten i kjeksen hennes. Den var vel også den eneste vi fant i den pakken.

Vi besøkte Bhaktapur. En by utenfor Kathmandu som vi måtte skaffe pass for å komme inn i. Siden vi  kom dit litt vel seint (pga treig buss) og at vi måtte vente en time for at papirarbeidet skulle fikses, fikk vi ikke sett mye av byen. Dt vi fikk sett var til gjengjeld veldig fint! Heldigvis varer det passet lenge nå, så vi slepper all ventingen til neste gang vi skal på besøk.

Vi så solnedgang over Bhaktapur

Vandret rundt i Jawalakhel, som er like ved hvor vi bor. Det er også her vi har språkundervisning. Det er ikke uvanlig å se folk bære ting på hodet. På venstresiden kan man se buddhistiske bønnehjul.

Frukthandel

Dessuten så vi forberedelse til Tihar, hvor folk dekorerer noe voldsomt med blomsterkranser. 

Skaffet oss en stamplass å spise når vi ikke spiser hjemme (nesten i alle fall). Her er dahl roti, som kanskje ikke ser så digg ut, men smaker kjempegodt. Dahl er den gule sausen, og roti er den brødlignende greia som blir stekt i en spesiell type ovn. Funker perfekt som mellommåltid.

Tihar blir også kalt 'The light festival', og hus og bygninger blir pyntet med lys til de grader. På kvelden kan det ligne veldig på julepynt hjemme, og jeg må innrømme at det var litt tendenser til julestemning når det i tillegg var en smule kjølig. Får ta julestemningen nå mens jeg kan tenker jeg. 

Vi liker stilen på bussene her i Nepal. Her skal alt pimpes og pyntes! Tonefølge: Hindimusikk.

Drukket verdens beste lassi (yoghurtdrikk) på denne sjarmerende plassen utenfor Dhulikhel. Drakk også kaffe for første gang på tre uker her, og også første gang jeg drakk nepali kaffe. Det var meget bra!

Nepalesere bærer alt, overalt, hele tiden. 

Vi dro til Dhulikhel til et Family Hoststay for to dager. Utrolig godt å komme litt vekk fra Kathmandus støy og bråk, til denne fantastisk nydelige plassen. Her fikk vi også vært med på litt av Tiharfeiringen, og vi hjalp blant annet til med å lage blomsterkranser som denne. Den familien er helt utrolig varm, omsorgsfull og god og vi følte oss som en del av familien! Vanskelig å beskrive hvordan det er å være der, må rett og slett oppleves!

Bønneflagg

Dette lages til gudinnen Laxmi, som er gudinnen for rikdom og velstand. Lys tennes for å ønske henne velkommen inn i huset, sånn at det bringer rikdom til huset.

Lys, maling og blomsterkrans gjennom hele huset.

På torsdag gikk vi en lang tur til et tempel som heter Namo Budha. Kameraet mitt gikk dessverre tomt for strøm, men jeg kan fortelle at det var en fantastisk fin tur! Her er bilde av Ida på veien rett utenfor huset til Family Hoststayet. Flott utsikt over Himalaya!

For å fortelle litt om Tihar, kan jeg si at denne festivalen er delt inn i fem deler/dager.
- Den første dagen er kalt Kag Puja,, som betyr tilbedelse av kråke.

- Den andre dagen er Kukur Puja, som er tilbedelsen for hunder. Dette er nok en dag da det faktisk kan være litt kult å være løshund i Kathmandu, fordi de får mat, tikaa og bedre behandling i forhold til resten av året. 

- Den tredje dagen er kalt Gaj Puja (Laxmi Puja). På dagen er det tilbedelse av kua, og på kvelden er det tilbedelse av Laxmi, som nevnt ovenfor. På kvelden er det da masse lys som blir tent, og jenter går fra hus til hus i landsbyer og danser og synger for de som bor der. Penger, mat og godteri blir gitt til jentene og de deler det seg i mellom. Jeg fikk også danset masse nepali dans denne kvelden, sammen med søstrene i huset i Dhulikhel. Dette var kjempegøy, og de holdt det gående lenge!

- Den fjerde dagen er kalt Gobharden Puja (Mha:Puja). På dagen er det tilbedelse av oksen, og på kvelden er det tilbedelse av 'seg selv' (Worship of self). Her på kvelden er det også mye dansing og synging, men denne gangen av gutter. 

- Den siste og femte dagen er kalt Bhai Tika, og som er tilbedelse av brødre. Her får gutter tika  i pannen, som skal symbolisere ønske om et langt liv og som takk for beskyttelsen de gir til sine søstre. Dette fikk jeg være med å observere, og det var en ganske omfattende seremoni. Guttene og mennene satt i en ring, og ble servert blomstervann, olje i håret, blomsterkranser, tika, gaver, mat og drikke. Jentene er ikke tillat å spise mat før tikaen er gitt, og dette skjedde ikke før i to-tida på dagen. Det ble derfor satt fram masse mat, både til gutter og jenter.
Søstre, og da spesielt storesøstre, får også tika, kranser, mat, drikke og gaver. Fordi de sa jeg var en del av familien, fikk jeg også alt dette. Minus tika da, siden jeg er kristen.

Det var en veldig fin opplevelse, og jeg er glad jeg fikk være med på dette. Det er så klart en del jeg ikke forstår av de ritualene de har, siden jeg ikke har videre god kunnskap og kjennskap til slike tradisjoner og ritualer, men fint var det likevel.

Her kan dere lese mer om hva Tihar er, om det er av interesse.

Neste uke skal vi endelig få komme igang, og jeg kjenner jeg gleder meg!

Over og ut for denne gang, vi snakkes!

Ps. Jeg vil slenge med at jeg greide å prute en skjorte ned med 300 rupi, samt at Ida og jeg hadde en ti-minutts samtale på nepali med taxisjåføren  idag! Samtalen dreide seg riktignok i stor grad om hvorvidt sjåføren likte frukt, og i så fall hvilken frukt han likte, men en samtale var det likefullt. Her er det framskritt i nepali life!

Rice harvesting and other good stuff

Vi var så heldige å bli invitert med på risinnhøsting i Bhaktapur, av Nishan - en av de ansatte i NBCBS og tidligere Haldstudent. Jeg var litt spent på forhånd, jeg så vel for meg at det ville bli en lang, slitsom og hard arbeidsdag ute i sola. Det viste seg at jeg tok feil - denne dagen var en av de desidert beste så langt! Allerede da vi kom til landsbyen til Nishan, som er like ved Bhaktapur, som igjen er en by rett utenfor Kathmandu kjente jeg en ro og glede langt nede i sjela. Det var så utrolig vakkert der og en atmosfære preget av ekthet, fred og ro, i tillegg til at det var veldig godt å komme seg ut av Kathmandu for en liten stund. Kathmandu er ganske bråkete, støvete og forurenset (som også til en viss grad har sin sjarm), så det å få miljøforandring var slettes ikke dumt.

Selv om det var Nishan og hans families rismark vi skulle jobbe på, var det mange folk der for å hjelpe til - både fra menigheten og landsbyen hans. Det å ta seg fri fra jobben eller skolen for å være med på rishøsting er ganske vanlig fikk jeg inntrykk av. Tenk så utrolig flott! Snakk om å vise praktisk kjærlighet til hverandre! Dette var noe som virkelig gjorde inntrykk på meg, det er så tydelig at fellesskap og relasjoner er viktig her. Sant nok så er dugnadsånden sterk i Norge, men vi er også ganske individualistiske og jeg er ikke sikker på om dette ville skjedd i Norge.

Fordi vi var så mange som vi var i dag, var det akkurat passe mengde jobb og det gikk radig unna. Det å kutte ris, samle sammen i bunter og bære dem til maskina som skiller risen fra planten var et veldig tilfredsstillende arbeid. Man kunne raskt se hvor mye arbeid som var tilbakelagt, lyden som kom da vi kuttet risen var behagelig, sola var ikke for sterk, vi ble herlig skitne på beina og jeg følte at det var et veldig givende arbeid fordi jeg visste at det var nødvendig og viktig. Dessuten hadde alle arbeiderne en kjempegod felleslunsj på midten av dagen og jeg kjente virkelig på hvor vakkert livet er!

Det er vel heller sjelden at jeg tenker over hvilke type arbeid som ligger bak risen vi spiser til middag, og jeg har heller aldri følt at jeg har måttet jobbet for maten på denne måten. Vi kunne merke at de jobbet med kjærlighet og varsomhet - ikke så rart med tanke på hvor viktig ris er her i Nepal. De la den forsiktig ned i bunker, så ikke enkeltris skulle dette av, og så plukket de opp enkelte strå her og der som hadde falt av bunkene under bæringen. Jeg tror nok jeg kommer til å huske på dette når jeg spiser ris fremover -noe jeg faktisk gjør ca to ganger daglig! 

Ris til tørking

Utsikt over litt av Bhaktapur

Mais

Effektivt arbeid!

Her skilles ris og strå som var igjen etter at risen var gått gjennom maskina

Skittskille!

Ida og jeg i arbeid

Risplante

Dagen var helt fantastisk, og dette er noe jeg gjerne kunne gjort igjen! Kanskje kommer vi tilbake neste høst kun for å være med på rishøsting, hvem vet?

Ellers vil jeg beklage for at det har vært liten bloggaktivitet her. Skal prøve å oppdatere litt oftere. Vi har nå vært her i to uker akkurat og mange inntrykk og opplevelser har det vært. Vi koser oss kjempemasse og hver dag er spennende. Både Ida og jeg har funnet ut av vi liker Nepal svært godt, og vi blir mer og mer vant til livet her for hver dag som går. Vi har kommet i gang med nepaliundervisningen, og vi har tidenes lærer. Hun er kjempeherlig og så langt koser vi oss i timene. Hadde vært kult å bli rågod i nepali, så får nok sette inn litt ekstra innsats der.
For å oppsummere veldig kort hva som har skjedd de to siste ukene kan jeg ramse opp

• Kjøpt kurta, som er antrekket det går i her. Vi skaffet oss en til hverdags og en til fest, og brukte sånn omtrent en kvart evighet på å bestemme oss.
• Tur til Dhulikhel, overnatte hos en kjempeherlig familie, spist på nepalesisk vis - sittende på gulvet og med hendene (seriøst den beste måten å gjøre det på), yoga kl 04 om morgenen (familien vi bodde hos var utnevnt som yogamestere av en hinduistisk guru = stilig!) og soloppgang over Himalaya (vakkert!)
• Tidenes motorsykkeltur med flotte folk til en by kalt Tato Pani (betyr varmt vann) som er ved grensa til Kina. Kjørte gjennom nydelig landskap! Skal forresten ikke klage over norske veiforhold lenger, bare så det er sagt. Og ta det med ro, jeg kjørte ikke selv. 
• Blitt mer enn fortrolig med nepalsk mat. Selv om det av og til ikke ser så appetittlig ut, smaker det fantastisk! 
• Vært i nepalsk bryllup (stikkord: glitrende, en smule jalla, trivelig, folk i alle aldre på dansegulvet og god mat)
• Følelsen av å være en attraksjon blant folk her. Har opplevd å bli tatt bilde av av tilfeldige forbipasserende flere ganger.
• Blitt vant med og (nesten) dreven i å ta buss
• Vaska i tre timer på kjøkkenet 
• Besøkte en av bibelgruppene vi skal være med i i år og ble litt kjent med noen av dem som er der. Skal bli godt å komme skikkelig i gang.
• Lest litt for lite pensum
• Sett latterlig dårlig indisk såpeopera nesten hver kveld samtidig som vi spiser middag sammen med vertsfamilien
• Deltatt på bønnemøtene på morgenene med staben til NBCBS
• Levd Nepali style, og kost oss!

Det var det for denne gang! Takk for at dere gidder å lese. Legg gjerne igjen en kommentar om du vil :)

Kan også anbefale å stikke en tur innom Idas blogg - min fantastiske teampartner!

Danyabad

Namaste!

Vi kom til Nepal på torsdag morgen. Bak oss hadde vi en lang flytur uten særlig mye søvn, så vi var bra slitne da vi ankom Kathmandu. Etter å ha stått en og en halv time i kø for visum og blitt lurt til å gi 50 dollar(!) i tips til ansatte på flyplassen (virkelig learning by doing... gjør ikke det flere ganger) ble vi hentet av noen folk fra NBCBS som fraktet oss til andre enden av byen, til Nakhu hvor kontoret til NBCBS og leiligheta vår er.

På turen fra flyplassen fikk vi oppleve litt av trafikken her. For det første kjører man på venstre side av veien, og forbikjøringer skjer i ett sett. For å vise hvor man skal er det vanlig å bare ta hånda ut av vinduet for å gi signal. Også tuter man hele tiden for å bane seg gjennom. Det virker litt som at man deler på midtlinja, og ingen passasjer eller gater er for små eller for trange. Dessuten så vi kyr mange plasser i veien og i gatene, og dette er helt normalt. Kyr er hellige i hinduismen, så de får gå hvor de vil. Til tross for at vi synes det var en smule kaotisk, fikk vi høre at dette var en rolig dag og absolutt ingenting i forhold til vanlig. Dette er på grunn av en hinduistisk festival som foregår nå, så da har de fleste fri. Sånn sett blir nok dette en myk tilvenning for oss.
I løpet av de siste dagene har vi også fått tatt litt lokalbuss. De bruker minivaner som buss og de går hele tiden. Dette er en kjempebillig måte å komme seg rundt på. Vi har betalt 15 rupi per tur, og det er ca 1 norsk krone. Bussene er av ymse kvalitet, noen ser ut som at de skal falle fra hverandre hvert øyeblikk. Og vi lærte også ganske fort at å ta buss i Nepal, er ikke det samme som i Norge. Her propper man bussene helt fulle, og når man trodde at man ikke fikk plass til flere så trykker man seg enda mer sammen og får inn 3-4 til. Idag telte vi at vi var ca 30 stk i en buss som hadde seter til ca 10... Dessuten satt det enda flere på taket. Her er det rom for alle!

I går ble vi vist litt rundt i Kathmandu av Vegard og Bjørn fra Ålesund, som har bodd i Nepal tidligere. Vi fikk se hvor de bodde, litt av sentrum, Thamel, Jawlakhel, Norwegian house hvor vi skal ha språkundervisning, ECEC som er en lærerskole, Higher Ground-bakeriet (http://www.higherground.com.np/) som vi skal få besøkt snart og en del tempel. Veldig greit å få kommet seg ut av leiligheta og bli guidet av noen som er litt kjent i området. Det var en veldig bra dag!

Idag fikk vi erfare litt av nepalsk gudstjenesteliv. Vi blei med 'vertsfamilien vår', som bor under oss, i deres kirke. Denne kirka var et rom i huset til en i menigheten. Selv om vi ikke forstod særlig mye, var det en fin opplevelse. Etter gudstjenesten dro vi videre til Bible-quiz competition. Dette foregikk i en annen kirke, og her var det folk fra forskjellige kirker i Kathmandu som skulle konkurrere mot hverandre. Det skulle skje i to runder, så vi var der vel tilsammen fem timer. Ida og jeg ble satt til å være kontrollører på første runde, så vi fikk beskjed om å sitte på noen stoler bak deltakerne for å passe på at de ikke jukset. Vi gjorde igrunnen ingenting, så vi bare satt der i to timer å prøvde å ikke sovne. Også her foregikk alt på nepali, så vi var der nok mest for fellesskapets skyld. Forhåpentligvis vil det komme seg med språket og bekjentskap etterhvert, så da får vi nok mer ut av å være med på slike ting.


Dette ble et veldig langt og rotete innlegg, men vi lever litt Nepali-style - kaotisk, men fungerende!
Legger ved noen bilder som forteller litt om de siste dagene!

Litt av stua vår

Litt av kjøkkenet vårt

Utsikt fra leiligheta vår

Kyr overalt = helt normalt!

Tut og kjør! Bilene kommer til overalt og på alle typer veiforhold.

Disse finner man også overalt. Søppelsystemet her er en smule ikke-fungerende

Strømkabler...

Momo! Kjempegodt!