Tiggerbarna i Jawalakhel

Det knyter seg i magen hver gang jeg ser de komme mot meg. Barna med et ark i hånda som forteller at de trenger hjelp og at de er sultne. Samme med mannen som sitter like ved rundkjøringa nesten hver dag - ikledd hvite teppelignende plagg, staven i hånden og med skålen plassert foran seg. Føttene hans er slitte og flere av tærne hans mangler. Eller dama med den lille bøtta i tinn og bedende blikk som følger etter oss på vei inn mot bussen.

Jeg har gitt dem mat noen ganger, men de blir ikke fornøyde. Jeg prøver å smile til dem når jeg går forbi, men i forsøket mitt på å være hyggelig føler jeg at jeg nesten håner dem. Gir jeg penger tilfredsstiller jeg min egen samvittighet for en stund. Samtidig bidrar jeg til at de fortsetter å tigge, siden de tydeligvis får en inntekt på det.

Jeg føler meg slem når jeg opplever glede de dagene de ikke er der - for da slipper jeg å konfronteres med dem.  Jeg føler meg slem når jeg gir. Jeg føler meg slem når jeg ikke gir.

Til stadighet blir jeg minnet  på det Jesus sa: "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."  og "Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg" (Matteus 25, 34-46)

Jeg finner det utfordrende å forstå hva disse menneskene trenger og hvordan jeg kan hjelpe. Vi hører av folk at mange av tiggerne bruker penger på alkohol og rus. Vi hører at barna er organiserte, og dersom vi gir dem noe vil det nok ikke gå til dem uansett. Vi hører at vi ikke bør gi penger.

Hva gjør man?

Trishuli

Nå har vi vært her i Colony/Trishuli i to uker allerede, og vi har bare en uke igjen. Vi ble tatt godt i mot fra første stund, og vi stortrives her! Folkene her er utrolig gode og plassen er kjempefin og fredfull.

Vi jobber her på skolen fra søndag til fredag, og i løpet av ei uke er vi innom alle klassene de har her. De har barn fra barnehagealder til tredje klasse. Skolen er bare tre-fire år gammel, men de utvider antall klasser hvert år ettersom barna blir eldre. De har en visjon om å være en annerledes skole, en skole som kan forandre samfunnet her i Nuwakot (distriktet). Og det merkes. De har undervisning med aktiviteter, leker, sanger og de bruker også en god del forming og tegning. Barna får muligheten til å lære mens de leker, tegner, synger og har det gøy.
Dessuten får barna mat på skolen hver dag, slik at det ikke skal være forskjell på hva barna og deres familie har råd til. Det er virkelig flott å se hvordan lærerne gir så mye av seg selv, og hvilken glede både barna og lærerne har.
Vi får også prøvd oss litt som lærere, og også i større grad enn vi gjorde på Good Shepherd School i Kathmandu. Vi lærer bort både sanger og leker, og av og til har vi noen undervisningstimer i engelsk og naturfag alt ettersom vi får mulighet av lærerne i de enkelte klassene. Det er overraskende kjekt og det er godt med slike type utfordringer som man kjenner at man mestrer.

For ca 16 år siden var det i underkant av 20 kristne her. Nå er det mellom 1200-1500 kristne her, og det er helt utrolig å se hvordan kirka har vokst! De planlegger nå å bygge en ny kirke, fordi den  nåværende er for liten. I begynnelsen var det vanskelig for mange av de som var kristne her, de ble utstøtt og folk ville ikke ha noe med dem å gjøre. I dag er det et godt forhold mellom de kristne og resten som bor her, så ting endres. På lørdag var det også dåp etter gudstjenesten, og da var det 25 stk som ble døpt! Gud er bra altså!

Vi har blitt godt kjent med familien som bor på området til kirka og skolen, fordi vi spiser mat med dem hver dag. De er virkelig noen flotte folk, og vi har hatt mye moro sammen.

Jeg føler meg heldig og privilegert som får være her, og jeg skal virkelig nyte siste uka. Snart kommer det også besøk fra Norge, og jeg gleder meg helt utrolig!

Ønsker dere alle ei god uke hvor enn i verden dere er! :)