Where the streets have no name

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Beklager dette, håper dere bærer over med meg (for en utrolig rar ting å si egentlig...). Grunnen er vel egentlig at jeg sitter litt med følelsen av å ha kommet godt inn i hverdagslivet her, og jeg tenker ikke lenger over alt som er nytt og uvanlig i forhold til hva man finner i Norge. Dermed tenker jeg også at det umulig kan være interessant å skrive om noe av dette, og glemmer at det sitter folk andre plasser som gjerne kunne tenke seg litt oppdatering på livet i Nepal. 

Siden vi skal tilbringe det meste av tiden her i Kathmandu, dedikerer jeg dette innlegget til nettopp denne byen - Where the streets have no name.

For det finnes knapt gatenavn her. Tror faktisk ikke jeg har sett et eneste ett siden vi kom når jeg tenker meg om. Vi har hørt flere nepalesere sukke litt oppgitt mens de sier "There is no plan for the city", og da mener de at det ikke finnes noen form for byplanlegging. Tror nok dette stemmer. Vi ser nye byggeprosjekter hele tiden, og den vanlige ruta vi går fra leiligheten til hvor vi har språkundervisning forandres litt fra uke til uke. Folk bygger overalt, og jeg tviler på om det finnes noen med kontroll for alle nye byggeprosjekter og eksisterende hus og bygninger. Derfor er det også forståelig hvorfor det ikke finnes gatenavn - de er mange, uoversiktlige og nye dukker stadig opp. Det er heller ingen regulering på hvordan det er tillat å bygge. Eller det vil si, reguleringene finnes kanskje en plass men det later ikke til at folk bryr seg om dem. Mange av husene er bygget på effektive og sparsommelige måter, som vil si at de ikke er særlig solide eller isolerte. Det er en grunn til at vi fryser og pakker på oss ull, sjal og ullsokker når det er rundt 15 grader ute for å si det slik...

                   Byen uten verken gatenavn eller byplan.




For å finne fram når man skal en plass, gjelder det å vite navnet på det gjeldende området og deretter spørre seg frem eller bli guidet av noen som følger oss. Etter å ha vært her i snart to måneder, begynner vi heldigvis å bli bedre kjent og vi kommer oss dit vi skal stort sett uten problem.
Det å ta buss er forresten en utmerket måte å få litt kroppskontakt på, dersom man skulle få litt abstinenser på dette under et opphold i Kathmandu. I Nepal er det nemlig lite av sånt ellers. Man håndhilser svært sjelden på folk, og klemmer er vel nesten ikke-eksisterende med mindre man henger med utlendinger. Det virker derimot som at man bryter disse uskrevne reglene for kroppskontakt med det samme man går på en buss. Som sagt står man her som sild i tønne, og det er virkelig ikke fullt før det henger fire-fem på utsiden av bussen. Noen tidspunkt på dagen er heldigvis litt roligere enn andre, og da kan vi til og med være så heldig å få sitteplass. Luksus.

Slenger med et lite filmklipp fra en typisk buss i Kathmandu. Akkurat på denne bussen er det ikke så fullt som det pleier, men stilen er der like fullt!

En annen ting vi har lært oss hvordan fungerer her, er at det er tre ulike typer priser her. Disse er foreigner price, friend price og nepali price. Siden vi ikke liker å bli ansett som foreigners prøver vi i det minste å få til vennepris. Uaktuelt å betale mer enn nødvendig selv om vi er hvite. Trikset som gjelder da, er å sjarmere forhandlerne med det lille vi kan av nepali og godsnakke litt med dem. Gjerne iført kurta. Det funker tilfredsstillende ofte. Dette fungerer dessverre ikke når det står fastsatt foreigner price, som for eksempel i dyrehagen. Her måtte vi betale fem ganger så mye som våre nepalske venner selv om vi prøvde å få de til å forstå at vi følte oss som nepali folk på innsiden...

Det var det jeg ville si om vårt hjemsted, Kathmandu, for øyeblikket. Eller det vil si, vi bor vel strengt tatt i distriktet/byen Lalitpur og ikke i Kathmandu. Men disse byene er nå så sammensveiset at det går nesten for det samme.

Ellers kan jeg si at vi har det veldig bra, til tross for at det er lite her som antyder at vi allerede er i desember og adventstid. Ida og jeg har planer om å kanskje stikke på julestjerneslang her, bare for å få litt antydning til julestemning. Her står de nemlig i full blomst, noe som er riktig vakkert! Og apropos jul. Vi spurte sjefen vår om hvor vi kom til å være i julen, fordi han hadde antydet at vi kanskje skulle på en eller annen leir i Øst-Nepal rundt de tider. Svaret vi fikk var noe sånt som: "Det vet vel ikke jeg, det er over en måned til!"
Gotta love Nepali style!

Ønsker dere alle ei fin og velsigna adventstid!


"Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! "Matteus 5, 13-16

Arbeidet vårt

Endelig sitter jeg med følelsen av at vi er kommet igang med arbeidet vårt, så tenkte jeg skulle fortelle hvordan en uke ser ut for oss. Foreløpig har vi språkundervisning fire ganger i uka, så det tar litt tid. Etterhvert vil vi trappe ned og ha to ganger i uka isteden for, og da kan det være at programmet vårt endres litt. Begynner med søndag, siden det er første dag i uka her i Nepal.

Søndag: Vi har fri til ca tre-fire på ettermiddagen. Da beveger vi oss til English Service i Patalisadak Church. Her er det for det meste nepalesere, men gudstjenesten foregår på engelsk. Så da får vi både bli kjent med folka her, samtidig som vi selv får litt åndelig påfyll. Hurra!
Etter gudstjenesten og det de kaller "Tea Fellowship" (type kirkekaffe) går vi til  Lydia's house. Dette er et jentebokollektiv for kristne studenter som kommer fra utsiden av Kathmandudalen. Nå er det rundt 10 jenter som bor der, og de er i alder fra 15-26 år. Her har vi først bibelstudie i tillegg til andre aktiviteter vi måtte ønske. Deretter spiser vi middag sammen, og så er det bare å bruke tid med hverandre. Her skal vi overnatte hver søndag, så da får vi mulighet til å bli riktig godt kjent med hverandre. Det er kjempeflott!

Mandag: Her har vi hovedsaklig bare språkundervisning på programmet. Resten av dagen kan vi disponere selv, til for eksempel pensum og oppgaveskriving, og planlegging av bibelstudier og undervisning.

Tirsdag: Først er det språkundervisning. Deretter er det å jobbe på et senter som heter Serve Nepal. Dette er et tilbud for kvinner som tidligere har vært utsatt for trafficking (menneskehandel). Senteret hjelper disse kvinnene tilbake til en mer verdig hverdag ved å gi dem rehabilitering, opplæring og mulighet til å komme inn i arbeidslivet. Her vil vi nok hjelpe mest til med praktisk arbeid. Forrige gang vi var der, satt vi for eksempel å sorterte forskjellige perler som brukes til å lage smykker som de selger. Dette synes jeg er flott å være med på, det er virkelig et viktig arbeid! Vil dere lese mer om dette prosjektet kan dere klikke dere inn her.

Onsdag: Språkundervisning først. I firetiden drar vi til Tyrannu's Hall, som er tilsvarende Lydia's house, bare at her er det gutter som bor. Her er det vel 26 gutter om jeg ikke tar helt feil. Vanligvis spiller vi fotball før vi begynner med bibelstudiet. Og jeg som egentlig ikke liker så godt å spille fotball, synes dette er veldig kjekt å være med på. Dessuten er det en god måte å bli kjent med dem på. Så er det tid for lovsang (guttene synger fantastisk forresten! Det er vakkert å høre på rett og slett), bønn og bibelstudie. Det er veldig spennende å få dele liv og tro med folk på denne måten. Dessuten lærer vi mye, både når vi planlegger bibelstudiene og når vi hører andres tanker.

Torsdag: Stort sett samme som mandag

Fredag: Dette er dagen da vi jobber på Good Shepherd School. Dette er en kristen skole med rundt 150 elever, og det er et stort spenn i alder. Alt fra barnehagebarn til 15-16 åringer. Vi trodde vi skulle undervise hovedsaklig i engelsk, men det viste seg å være feil. I hvert fall nå i begynnelsen skal vi i hovedsak lære barna fra 1.-7. klasse kristne engelske sanger og bibelfortellinger. Kanskje får vi prøve oss som engelsklærere etterhvert.
Vi var der første gang nå på fredag, og forventet en litt rolig start. Det som derimot skjedde, var at tre av lærerne på skolen var syke så vi skulle ha timer hele skoledagen. Ida og jeg hadde ikke forberedt så veldig mye, så det vi hadde forberedt gikk fort unna gitt. Da vi var i klasse tre for eksempel, kunne de allerede de sangene vi hadde tenkt å lære dem. Vi hadde noen timer sammen og noen timer hver for oss. Jeg må innrømme at jeg ble en smule stressa og varm da jeg plutselig stod foran en gjeng med andreklassinger som hadde litt for mye energi. Første minuttene gikk fint, men etterhvert begynte noen av elevene å gå rundt i klasserommet, noen måtte på do, noen ville ha vann og noen ville virkelig ikke gå tilbake til plassen sin. De snakket i munnen på meg og på hverandre hele tiden.
Her gjelder det nok å være kreativ, og komme opp med så mange sanger og historier som mulig. Jeg gleder meg til å jobbe mer på skolen, tror det er en god utfordring.
Senere på kvelden er det også som regel noe som skjer, om det er enten Youth Fellowship i ei kirke i nærheten av oss (det er en slag datterkirke av Patalisadak Church) eller bibelgruppe til en av de ansatte i NBCBS.

Lørdag: Vi har stort sett dagen fri til det vi ønsker, men vi deltar på en nepali gudstjeneste. Foreløpig betyr det for oss å sitte på gulvet i to-tre timer uten å forstå så mye. Regner med at det kommer seg mer etterhvert. Likevel er det trivelig å være med på, og vi får bli kjent med folk. Dessuten synes folk at det er stas at vi er der.


Legger ved noen bilder av hverdagslivet vårt her i Kathmandu. Enjoy!

Momo på fat av blad.

Fin frokost! Lassi, roti og egg.

Dagens bilvask

Fullmåne over Kathmandu

Hurra! Vi kunne se Himalaya fra takterrassen vår!

Fin stil, Ida leser avisen.

Have a blessed week everyone!