Where the streets have no name

Det er en stund siden jeg har blogget nå. Beklager dette, håper dere bærer over med meg (for en utrolig rar ting å si egentlig...). Grunnen er vel egentlig at jeg sitter litt med følelsen av å ha kommet godt inn i hverdagslivet her, og jeg tenker ikke lenger over alt som er nytt og uvanlig i forhold til hva man finner i Norge. Dermed tenker jeg også at det umulig kan være interessant å skrive om noe av dette, og glemmer at det sitter folk andre plasser som gjerne kunne tenke seg litt oppdatering på livet i Nepal. 

Siden vi skal tilbringe det meste av tiden her i Kathmandu, dedikerer jeg dette innlegget til nettopp denne byen - Where the streets have no name.

For det finnes knapt gatenavn her. Tror faktisk ikke jeg har sett et eneste ett siden vi kom når jeg tenker meg om. Vi har hørt flere nepalesere sukke litt oppgitt mens de sier "There is no plan for the city", og da mener de at det ikke finnes noen form for byplanlegging. Tror nok dette stemmer. Vi ser nye byggeprosjekter hele tiden, og den vanlige ruta vi går fra leiligheten til hvor vi har språkundervisning forandres litt fra uke til uke. Folk bygger overalt, og jeg tviler på om det finnes noen med kontroll for alle nye byggeprosjekter og eksisterende hus og bygninger. Derfor er det også forståelig hvorfor det ikke finnes gatenavn - de er mange, uoversiktlige og nye dukker stadig opp. Det er heller ingen regulering på hvordan det er tillat å bygge. Eller det vil si, reguleringene finnes kanskje en plass men det later ikke til at folk bryr seg om dem. Mange av husene er bygget på effektive og sparsommelige måter, som vil si at de ikke er særlig solide eller isolerte. Det er en grunn til at vi fryser og pakker på oss ull, sjal og ullsokker når det er rundt 15 grader ute for å si det slik...

                   Byen uten verken gatenavn eller byplan.




For å finne fram når man skal en plass, gjelder det å vite navnet på det gjeldende området og deretter spørre seg frem eller bli guidet av noen som følger oss. Etter å ha vært her i snart to måneder, begynner vi heldigvis å bli bedre kjent og vi kommer oss dit vi skal stort sett uten problem.
Det å ta buss er forresten en utmerket måte å få litt kroppskontakt på, dersom man skulle få litt abstinenser på dette under et opphold i Kathmandu. I Nepal er det nemlig lite av sånt ellers. Man håndhilser svært sjelden på folk, og klemmer er vel nesten ikke-eksisterende med mindre man henger med utlendinger. Det virker derimot som at man bryter disse uskrevne reglene for kroppskontakt med det samme man går på en buss. Som sagt står man her som sild i tønne, og det er virkelig ikke fullt før det henger fire-fem på utsiden av bussen. Noen tidspunkt på dagen er heldigvis litt roligere enn andre, og da kan vi til og med være så heldig å få sitteplass. Luksus.

Slenger med et lite filmklipp fra en typisk buss i Kathmandu. Akkurat på denne bussen er det ikke så fullt som det pleier, men stilen er der like fullt!

En annen ting vi har lært oss hvordan fungerer her, er at det er tre ulike typer priser her. Disse er foreigner price, friend price og nepali price. Siden vi ikke liker å bli ansett som foreigners prøver vi i det minste å få til vennepris. Uaktuelt å betale mer enn nødvendig selv om vi er hvite. Trikset som gjelder da, er å sjarmere forhandlerne med det lille vi kan av nepali og godsnakke litt med dem. Gjerne iført kurta. Det funker tilfredsstillende ofte. Dette fungerer dessverre ikke når det står fastsatt foreigner price, som for eksempel i dyrehagen. Her måtte vi betale fem ganger så mye som våre nepalske venner selv om vi prøvde å få de til å forstå at vi følte oss som nepali folk på innsiden...

Det var det jeg ville si om vårt hjemsted, Kathmandu, for øyeblikket. Eller det vil si, vi bor vel strengt tatt i distriktet/byen Lalitpur og ikke i Kathmandu. Men disse byene er nå så sammensveiset at det går nesten for det samme.

Ellers kan jeg si at vi har det veldig bra, til tross for at det er lite her som antyder at vi allerede er i desember og adventstid. Ida og jeg har planer om å kanskje stikke på julestjerneslang her, bare for å få litt antydning til julestemning. Her står de nemlig i full blomst, noe som er riktig vakkert! Og apropos jul. Vi spurte sjefen vår om hvor vi kom til å være i julen, fordi han hadde antydet at vi kanskje skulle på en eller annen leir i Øst-Nepal rundt de tider. Svaret vi fikk var noe sånt som: "Det vet vel ikke jeg, det er over en måned til!"
Gotta love Nepali style!

Ønsker dere alle ei fin og velsigna adventstid!


"Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! "Matteus 5, 13-16