Tiggerbarna i Jawalakhel

Det knyter seg i magen hver gang jeg ser de komme mot meg. Barna med et ark i hånda som forteller at de trenger hjelp og at de er sultne. Samme med mannen som sitter like ved rundkjøringa nesten hver dag - ikledd hvite teppelignende plagg, staven i hånden og med skålen plassert foran seg. Føttene hans er slitte og flere av tærne hans mangler. Eller dama med den lille bøtta i tinn og bedende blikk som følger etter oss på vei inn mot bussen.

Jeg har gitt dem mat noen ganger, men de blir ikke fornøyde. Jeg prøver å smile til dem når jeg går forbi, men i forsøket mitt på å være hyggelig føler jeg at jeg nesten håner dem. Gir jeg penger tilfredsstiller jeg min egen samvittighet for en stund. Samtidig bidrar jeg til at de fortsetter å tigge, siden de tydeligvis får en inntekt på det.

Jeg føler meg slem når jeg opplever glede de dagene de ikke er der - for da slipper jeg å konfronteres med dem.  Jeg føler meg slem når jeg gir. Jeg føler meg slem når jeg ikke gir.

Til stadighet blir jeg minnet  på det Jesus sa: "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."  og "Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg" (Matteus 25, 34-46)

Jeg finner det utfordrende å forstå hva disse menneskene trenger og hvordan jeg kan hjelpe. Vi hører av folk at mange av tiggerne bruker penger på alkohol og rus. Vi hører at barna er organiserte, og dersom vi gir dem noe vil det nok ikke gå til dem uansett. Vi hører at vi ikke bør gi penger.

Hva gjør man?